Prosessen på nav er lang...

Å få ytelse fra nav er det ingen som ønsker seg, det er en tøff og lang prosess for å komme igjennom og bli forstått.
Min prosess startet på nav i 2012, ½ år etter min skihopp ulykke. Jeg ville ikke gå til nav å få penger, jeg ville klare meg selv, jobbe og gå på skole. Men dette klarte jeg ikke, jeg måtte gå til nav for å få ytelse i fra dem.
Første gang fikk jeg en veldig koselig saksbehandler, møtte opp til møtet og fortalte om min situasjon, og mine utfordringer etter ulykken. Da var det fort frem med papirer for å skrive meg inn på AAP. Denne ordningen med AAP gikk veldig fint, kom fort igjennom og bare 1 mnd. senere så hadde jeg disse pengene innvilget.  

Min helse ble heller ikke noe bedre i denne perioden som jeg ikke jobbet eller gikk på skole, også hadde jeg hørt at AAP maks var en ytelse man fikk ifra nav i 3-4 år. Jeg ble selvfølgelig litt stresset og tenke litt videre på ting jeg kunne prøve.
Nav ville ha meg på personal partner, og i denne perioden følte jeg meg ikke klar for dette, jeg var stresset, og i en lang tankeperiode, i en periode der man finner seg selv, den perioden jeg fant ut at jobb og skole ikke fungerer for meg.
Jeg ble lei meg når de ville prøve meg ut ennå mer, ennå så mye jeg hadde prøvd selv...

Dette var sommer 2015, da var jeg på møter sammen med personal partner, vi snakket sammen og prøvde å finne ut noe jeg kunne jobbet med. Hva kan man jobbe med når man har ett hode som ikke fungerer?
Jeg prøvde meg som modell 1-2 ganger i uken, jeg ble utslitt? det ble for mye for meg, jeg måtte avlyse masse foto som var avtalt, jeg følte meg uprofesjonell. 1-2 ganger i mnd. med modell jobbing er mer nokk for meg, men dette er ingen betalt jobb. Det er ikke noe å tjene penger på. Jeg gjør dette for at det er gøy og for å komme meg ut når jeg orker.
Gjennom arbeidstiltaket jeg var på hos personal partner, fikk jeg vist dem at jeg ikke klarer, jeg husker ikke, jeg trenger mer hvile enn normalt, jeg har masse smerter i hodet, og jeg klarer ikke å jobbe.
I perioden jeg var hos personalpartner var min kjæreste Jonas, og jeg på hyttetur sammen. Vi gikk turer, spilte spill, lagde lys, snakket, og hørte på radio. Det var ingen tv tilgang på denne hytten. Allikevel ble hodet mitt sliten, jeg klarte ikke å spille så mye spill da hodet må konsentrere seg.

Mitt siste møte med personal partner fikk jeg ett lite sjokk, min saksbehandler kom med x*2 og sa at jeg måtte hilse på x*2 som kom til å bli min nye saksbehandler fremover på grunn av min fødselsdato.
Den nye saksbehandleren x*2 hadde ikke den kunnskapen som den gamle hadde. For det første så klarte jeg ikke å forstå hva x*2 prøvde å si og fortelle da xx ikke har norsk bakgrunn. Mitt første møte med x*2 hadde jeg begynt å forstå med meg selv at det ikke var noe vits å slite meg mer ut, eneste veien jeg så var å søke uføre da det hadde gått 2 år etter ulykken.
Min saksbehandler x*2 ville ikke hjelpe meg med dette, hun ville ikke forstå meg, og sa at jeg ikke kunne søke for de ville prøve meg ut mer.
Jeg sendte inn klage på x*2 da jeg ikke fikk den hjelpen jeg ville ha, og X*2 heller ikke ville ha noen fler møter med meg hvor jeg hadde med meg noen, som hjelper meg med å huske og fortelle ting om jeg glemmer.
Med x*2 som saksbehandler uten noe hjelp fikk jeg ikke lov å søke uføre i denne perioden, da overlegen på nav ikke mente jeg var godt nokk utredet januar 2016.
Etter mye mas ifra meg så hørte jeg ikke mer i fra x*2, jeg fikk ikke prate med x*2 når jeg ringte inn og fikk heller ikke noe informasjon om hva jeg måtte gjøre for å bli ferdig.
Eneste nyheten jeg fikk i slutten av januar 2016 var at jeg fikk ny saksbehandler i mars mnd. igjen. Okay, har de lov til det? Skal jeg vente i 2 mnd. på ny saksbehandler? Ja sånn var det.

Jeg måtte ikke vente i 2 mnd. Jeg måtte vente i 4 mnd. Nav gjør akkurat som de har lyst til. Men følger de reglene?
Min kjæreste ble med meg før å møte min nye saksbehandler x*3, jeg hadde med meg alle papirene mine og la alt på bordet. X*3 sa ikke så mye, men jeg følte at x*3 hørte på hva som ble sakt, å forsto litt mer. Kanskje han ikke turte annet?
På dette møtet skrev x*3 ut uføre papirer som jeg skulle fylle ut hjemme. Disse papirene skulle jeg ikke sende før x*3 var ferdig med min arbeidsevnevurdering. Denne skulle være ferdig til slutten av juli 2016.
Jeg vet ikke om denne arbeidsevnevurderingen noen gang ble skrevet, men jeg sendte allikevel inn søknad om uføre i juli 2016.

Like etter at min søknad var mottatt på nav om uføre så ble jeg oppringt i fra nav. Da ble jeg oppringt ifra? Joda, ny saksbehandler igjen? Da ble jeg veldig sinna frustrert, sa ting i telefonen som jeg ikke skulle, jeg kjeftet og spurte hva i hælvetet dem drev med! Er det virkelig denne behandlingen jeg fortjener, har nav virkelig lov til å behandle noen sånn som dette. Jeg var sliten, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hvor ender livet?
Jeg avtalte ett møte med x*4, men egentlig så var ikke dette nødvendig, så dette møtet ble det ingen ting av.

I mellomtiden hadde jeg snakket litt med Sunnaas sykehus om ny utredning der på KRESS. På dette oppholdet ville jeg egentlig ikke før jeg hadde fått uføre. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne vente lengre, så jeg valgte å si ja til dette oppholdet november 2016 (5uker).

Oppholdet mitt på Sunnaas sykehus i november 2015 lærte jeg veldig mye, jeg lærte mer om min hjerneskade, jeg lærte meg at tingene jeg har merket i etterkant med følelsesmessige endringer var helt normalt.
I løpet av mitt opphold på Sunnaas sykehus ble jeg skrevet som minst 50% uføre da de ikke har lov å skrive noe mer, de skrev også at det ikke var tilstrekkelig å prøve meg ut mer. Og muntlig fikk jeg beskjed om at hvis det blir noe mer problemer i min sak om uføre og jeg ikke mottar den ytelsen på 100 % som jeg har krav på så må jeg kontakte Sunnaas igjen.
I mens jeg var på Sunnaas ringte sosionomen min ifra Sunnaas til Nav for å høre hvordan det står til med min uføre søknad. Da fikk jeg igjen en ny saksbehandler, men nå måtte jeg bare slutte å bry meg om dette og la over ordene til Sunnaas.

Den nye saksbehandleren jeg hadde fått nå var jeg veldig glad for at jeg fikk. Nå fikk jeg en som jeg følte det var greit å snakke med. For like etter jeg hadde vært på Sunnaas var jeg på ett møte med x*5. På dettet møtet ble jeg fortalt litt om hvordan prosessen var, og da fikk jeg også beskjed om at de hadde mottatt de siste papirene ifra da jeg var på Sunnaas i november 2016. Senere etter møte med meg hadde x*5 satt opp ett møte med overlegen på nav for å bli enig med han om evt en ny arbeidsevnevurdering som skrives av x*5.
Dette ble godkjent, overlegen på nav så meg som uføre, samme som x*5. Så denne nye arbeidsevnevurderingen skulle startes med allerede i førsten av januar 2017.
I midten av januar 2017 i år ringte jeg inn til x*5 for å høre om vurderingen var ferdig som skulle sendes inn. Den var ferdig og ble sendt inn allerede dagen etter jeg ringte inn, behandlingstiden på denne ville ta ca. 5 uker.
Mars 2017 er siste frist for nav og da skal saken min være helt ferdig behandlet. Da har det gått 8 mnd. siden jeg søkte uføre. Krysser fingrene for at dette går i boks nå, sånn at jeg kan leve videre og tenke på min fremtid. 
 

Skihopping nå etter ulykka

For ofte spørsmål både fra familie, kjæreste, venner og bekjente om dette. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal svare for syntes dette er ett vanskelig teama. For ja jeg har lyst til å fortsette, men når ikke hodet fungerer som det skal blir det litt vanskelig. Det er mange tanker som skal fungere igjennom ett hopp, og de skal gå på auto pilot. Noe de dessverre ikke gjør nå, da hodet er presset inn med masse andre tanker som jeg ikke vil at skal være der etter ulykken i 2012.

Jeg ønsker at det kan bli bedre med årene, kanskje det skjer noe når jeg får flyttet en ny plass, ting fikser seg med nav. Da kommer jeg til å føle meg mer fri og har litt mindre å tenke på, men hvis jeg starter opp med skihopping igjen føler jeg at jeg må starte på nytt, jeg må starte i de mindre bakkene igjen, og er på ett mye lavere nivå enn hva jeg var.
Hvordan kommer jeg til å takle dette? Hodet mitt fyller seg med så masse spørsmål.
SONY DSC
Den tyngste tanken jeg har etter ulykken er tanken om å miste en sport jeg er så glad i og har brukt så mye tid på gjennom hele livet. Tanken på hvor jeg hadde vært om dette ikke hadde skjedd meg, hadde jeg fortsatt drevet med skihopping? Hvor god hadde jeg vært? Hadde jeg hoppet med landslaget? Kunne så ønske. hvorfor meg? Hvorfor skjedde dette?

Jeg var på god vei til å bli en god skihopper, jeg hadde nettopp startet å hoppe i større bakker, og satset mer og mer. Eneste jeg ville før jeg datt og slo hodet mitt var å bli god, bli en av de beste i verden og komme langt.

Nå som situasjonen har blitt som den har blitt og hodet mitt ikke klarer å fungere vet jeg ikke hva som er det beste for meg. Vill det være lurt å prøve å hoppe igjen? Kommer det til å gå bra? Vill jeg forvente for mye av meg selv og presse meg selv mer enn hva jeg skal?

Dette er så vanskelig for meg, så jeg har ingen svar. For jeg vet ikke hva jeg har lyst til eller hva jeg tørr. Ærlig så har jeg begynt å bli litt redd for å prøve igjen også, men jeg har så lyst. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.
SONY DSC
Tilslutt vil jeg skrive at denne teksten har vært den tungeste teksten jeg har skrevet, den er skrevet med tårer og tristhet. Skihopping var livet mitt, jeg elsket det og føler en stor sorg for at jeg har mistet det. Jeg mistet det med dress, og ski på beina, dette er det tyngste som har skjedd meg og har forandret hele livet mitt. En tung sorg å ha inni seg. Håper dere som har lurt på dette fikk ett litt bedre svar nå, dette er ett teama jeg ikke liker å snakke om, da jeg syntes det er vanskelig og tøft. 

Reis ut av Norge, la hjernen og kroppen slappe av

Jeg har alltid vært glad i å reise ut av landet, men aldri vært avhengig av det. For meg og min helse så er det veldig viktig å reise både til varmere strøk og korte turer ut av Norge for å kunne få slappet mer av i tankeprosessen.

Det skjer både noe med kroppen og hjernen min når jeg reiser ut av landet. Tankene stoppes litt opp fra alt som skjer i Norge, jeg slapper mye mere av, jeg føler at jeg mestrer noe, og gjør noe jeg trives med. Det blir nesten som en jobb for meg, det er en øvelse til å snu tankene og starte den positive tankegangen og faktisk se hva jeg klarer å få ut av en utlandsferie utenfor Norge.

Ofte hører jeg ifra dere der hjemme at jeg er så heldig siden jeg reiser en del for å slappe av. Dere burde tenke dere litt igjennom dette før dere sier noe. For en ferie for dere er ikke det samme som for meg med en traumatisk ervervet hjerneskade. For meg er en reise øvelse på å være glad i meg selv, bli glad for hva jeg klarer å mestre i min tilstand, det er en avslapning for mine tanker i Norge, psyken min får den avslapningen den trenger.

Sol og varme er godt for kroppen, å slappe av på en solseng med en brus i hånden og bare høre bølgene slå inn mot land. Det i seg selv hjelper hjernen min til å slappe mer av og tenke mere på de gode tingene i livet.

Å besøke ett nytt land gir deg mye, det er en opplevelse og lager minner for livet. For meg er det godt å gå i en ny by eller en by jeg har vært før for å se på både gamle og nye ting. Det gir nye minner, og opplevelser som får tankegangen til å tenke på dette istedenfor det vonde som tankene ofte kan fylles med i Norge.

We travel not to escape life, but for life not to escape us. 

Traumatisk hjerneskade - alkohol

Dette er ikke en god kombinasjon. Alkohol kan få negative konsekvenser, som man ikke hadde regnet med før man drar på den festen man har gledet seg til å være med på. Når man har fått en traumatisk hjerneskade, bør man helst holde seg litt mer unna alkohol enn hva man gjorde tidligere. Dette er noe jeg har lagt merke til fler ganger når jeg har vært på fester og har drukket litt for mye og ikke holdt meg til en type alkohol.

Det kan også bli litt frustrerende om det kommer masse mennesker under festen som ikke har vært der fra starten. Dette blir stressende, hjernen begynner å jobbe mer og mer og man blir litt frustrert da man ikke kjenner alle som kommer, og får masse spørsmål man ikke vil ha.
Det blir ofte satt samtaler som dreier seg om jobb, hobby og fritid. Og da kan man fort føle seg litt utenfor når man er syk og ikke klarer å jobbe.
Mine følelser kommer veldig fort frem når disse teamene skal komme frem midt i en fest, og da kan fort psyken bryte ut.  Da kan det være lurt å trekke seg unna disse situasjonene hvor disse samtale evnene oppstår. Eller bare si at man kan snakke om det senere, for man er i en litt annen situasjon når det gjelder jobb.

Alkohol endrer også hvordan man klarer sine følelser og atferd, og det forstyrrer tankeprosesser. Dette er effektene som ofte kommer hos mennesker som har lidd en traumatisk hjerneskade. Dette er noe jeg merker veldig mye til.

Man kan også oppfatte ting feil, en setning som kanskje bare er ment som noe godt eller tull kan man oppfatte som deprimerende. Det er ikke alltid like lett å forstå og tolke riktig. Da skjer det ofte at man kan bryte ut med ett sinne eller en sorg, for at man ikke har forstått riktig. Det sinne eller den sorgen man kan få da, kan være så ille at hele festen er ødelagt for kvelden, og da er det bare å gå hjem.
Dagen etter en fest begynner man ofte å tenke igjen hva som skjedde på festen. Hvorfor ble jeg sinna? Hvorfor ble jeg så lei meg? Hva var det egentlig som ble sakt og gjort? Ofte så kan man huske nesten akkurat hvordan det var, men ikke helt skjønne hvorfor sinne og sorgen brøt ut. Det som ble sakt og gjort var jo bare ment godt, kanskje noen bare skulle tulle litt som man ofte gjør på fester.  

Det er ikke alltid like lett å klare å holde seg inn i samtalene som det prates om, man detter mye fortere ut og kan gjennta seg ett par ganger formye. Da kan man fort bli oppfattet som mer full enn hva man er. Det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått heller... 

Legg gjerne igjen en kommentar med tips eller spørsmål, gjerne deres oppfatning også.
 



Hei og velkommen til min blogg verden. Mitt navn er Sara, jeg er en jente på 22 år som blogger fra Moss. Året 2012 forandret livet seg etter ett kraftig fall i hoppbakken, på min blogg kan du lese min historie og om livet etter ulykken. Vil også dele masse glede, ferie, vennskap, mitt liv nå osv. Følg min reise.

Følg meg på facebook
Legg meg til som venn






hits