REISEN PÅ SUNNAAS SYKEHUS

Jeg har hatt noen opphold på Sunnaas etter skihopp ulykken i 2012. Der har jeg fortalt de om min hverdag, og hvordan jeg har taklet problemene mine etter ulykken. Det har vært like vanskelig å fortelle hver gang, og fortelle det til så mange ansatte. Det har vært vanskelig for meg å forstå det selv, og da ennå vanskeligere å fortelle.
Den første tiden skjønte jeg ikke hvordan skadene i hodet gikk utover kroppen, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det, jeg skjønte ikke hva det var og hvordan jeg skulle fortelle det til andre for at de skulle forstå meg.

Jeg har gruet meg til hvert eneste opphold jeg har blitt innkalt til på Sunnas, jeg har gruet meg til å måtte fortelle de ansatte om hvordan min hverdag har forandret seg. Jeg kunne ønske jeg bare kunne si at jeg hadde blitt frisk og var ute i jobb, men alt var motsatt. Jeg gråt omtrent på alle møtene jeg hadde med de ansatte, det var tungt å fortelle, tungt å forstå.

Men hvorfor gruet jeg meg sånn? Sunnaas har profesjonelle ansatte, og forstår deg, de setter seg inn i saken din og lar deg bruke den tiden du trenger på å fortelle ting. Hadde det ikke vært for Sunnaas, hadde jeg ikke kommet så langt jeg har klart nå. Jeg har virkelig fått masse hjelp der, både fra ansatte og pasienter. Tusen Takk, for all hjelpen!

Nå i dag etter jeg var på mitt siste opphold på Kress, har jeg klart å forstå mer av min skade. Jeg har blitt mer interessert til å lese om hvorfor ting er som de er etter man har stått hode kraftig. Og ingenting er unormalt, alle reagerer forskjellig, og det kan ramme kroppen veldig mye. Man orker dessverre ikke lengre å være med på alt man orket før, og må prioritere hverdagen.

Det er ok, ting har blitt som de har blitt. Jeg er en flott jente, og er stolt over det. Har funnet meg en ny hobby, som jeg velger å prioritere. Freelancer modell, noe jeg syntes er kjempe gøy og som har blitt en del av min hverdag. Fotograf på dette bildet er Kai Brun.

Del din historie

I Løpet av året 2017 har jeg fått til mye. Jeg valgte å starte å blogge om livet mitt, hvordan ett liv kan forandres på bare få sekunder. Det er tungt å skrive om det, men også veldig godt å få delt det. Jeg hjelper ikke bare meg selv, men også andre som sliter med noe av det samme. Jeg ønsker å være ett godt forbilde, jeg ønsker å bli bedre kjent med meg selv ved å dele min sterke historie med dere.
Mange av tekstene som jeg har skrevet lengre ned på bloggen min, er tekster som har vært tøft for meg å skrive. Tårene har rent en etter en og tankene mine har bygd seg opp i en liten boble. For det er ikke så lett å skrive eksakt om hvordan det er, hvordan det føles, man må på en måte føle på det selv. Det er en tung sorg.


Ved å skrive om de tingene jeg sliter med, og ulykka, har det hjulpet meg godt på veien. Jeg har begynt å tenke mer positivt til livet og ser fremover. Jeg tenker på de gode tingene jeg har i vente, og tenker på de tingene jeg får til. Jeg er stolt over hva jeg har fått til.
Nå har jeg og blitt litt bedre på å snakke om det som skjedde med meg i 2012, jeg klarte å stille opp for Se og Hør. Fortalte hele historien min fra jeg startet å hoppe da jeg var 9 år, under prosessen hvor jeg var på sykehuset, og livet etter ulykken som er veldig tungt.  

Løp og kjøp ukens Se og Hør!

29. januar i år fikk jeg en uventet melding på min facebook side. Jeg fikk melding ifra en journalist fra Se og Hør. Alt gikk veldig kjapt med først en prat over telefonen, og bare noen dager etterpå kom de hjem til meg i Moss for å ta bilder og gjøre intervjuet.
Det er fortsatt veldig tungt å snakke om det som skjedde med meg 2012, det preger mye av min hverdag og er tungt å ha med seg. Så det rant noen tårer da fortalte Se og Hør min historie både før og etter fallet mitt i hoppbakken furukollen 2012.


I dag er bladet ute i kiosker og butikker, her får du se mer av meg.

Prosessen på nav er lang...

Å få ytelse fra nav er det ingen som ønsker seg, det er en tøff og lang prosess for å komme igjennom og bli forstått.
Min prosess startet på nav i 2012, ½ år etter min skihopp ulykke. Jeg ville ikke gå til nav å få penger, jeg ville klare meg selv, jobbe og gå på skole. Men dette klarte jeg ikke, jeg måtte gå til nav for å få ytelse i fra dem.
Første gang fikk jeg en veldig koselig saksbehandler, møtte opp til møtet og fortalte om min situasjon, og mine utfordringer etter ulykken. Da var det fort frem med papirer for å skrive meg inn på AAP. Denne ordningen med AAP gikk veldig fint, kom fort igjennom og bare 1 mnd. senere så hadde jeg disse pengene innvilget.  

Min helse ble heller ikke noe bedre i denne perioden som jeg ikke jobbet eller gikk på skole, også hadde jeg hørt at AAP maks var en ytelse man fikk ifra nav i 3-4 år. Jeg ble selvfølgelig litt stresset og tenke litt videre på ting jeg kunne prøve.
Nav ville ha meg på personal partner, og i denne perioden følte jeg meg ikke klar for dette, jeg var stresset, og i en lang tankeperiode, i en periode der man finner seg selv, den perioden jeg fant ut at jobb og skole ikke fungerer for meg.
Jeg ble lei meg når de ville prøve meg ut ennå mer, ennå så mye jeg hadde prøvd selv...

Dette var sommer 2015, da var jeg på møter sammen med personal partner, vi snakket sammen og prøvde å finne ut noe jeg kunne jobbet med. Hva kan man jobbe med når man har ett hode som ikke fungerer?
Jeg prøvde meg som modell 1-2 ganger i uken, jeg ble utslitt? det ble for mye for meg, jeg måtte avlyse masse foto som var avtalt, jeg følte meg uprofesjonell. 1-2 ganger i mnd. med modell jobbing er mer nokk for meg, men dette er ingen betalt jobb. Det er ikke noe å tjene penger på. Jeg gjør dette for at det er gøy og for å komme meg ut når jeg orker.
Gjennom arbeidstiltaket jeg var på hos personal partner, fikk jeg vist dem at jeg ikke klarer, jeg husker ikke, jeg trenger mer hvile enn normalt, jeg har masse smerter i hodet, og jeg klarer ikke å jobbe.
I perioden jeg var hos personalpartner var min kjæreste Jonas, og jeg på hyttetur sammen. Vi gikk turer, spilte spill, lagde lys, snakket, og hørte på radio. Det var ingen tv tilgang på denne hytten. Allikevel ble hodet mitt sliten, jeg klarte ikke å spille så mye spill da hodet må konsentrere seg.

Mitt siste møte med personal partner fikk jeg ett lite sjokk, min saksbehandler kom med x*2 og sa at jeg måtte hilse på x*2 som kom til å bli min nye saksbehandler fremover på grunn av min fødselsdato.
Den nye saksbehandleren x*2 hadde ikke den kunnskapen som den gamle hadde. For det første så klarte jeg ikke å forstå hva x*2 prøvde å si og fortelle da xx ikke har norsk bakgrunn. Mitt første møte med x*2 hadde jeg begynt å forstå med meg selv at det ikke var noe vits å slite meg mer ut, eneste veien jeg så var å søke uføre da det hadde gått 2 år etter ulykken.
Min saksbehandler x*2 ville ikke hjelpe meg med dette, hun ville ikke forstå meg, og sa at jeg ikke kunne søke for de ville prøve meg ut mer.
Jeg sendte inn klage på x*2 da jeg ikke fikk den hjelpen jeg ville ha, og X*2 heller ikke ville ha noen fler møter med meg hvor jeg hadde med meg noen, som hjelper meg med å huske og fortelle ting om jeg glemmer.
Med x*2 som saksbehandler uten noe hjelp fikk jeg ikke lov å søke uføre i denne perioden, da overlegen på nav ikke mente jeg var godt nokk utredet januar 2016.
Etter mye mas ifra meg så hørte jeg ikke mer i fra x*2, jeg fikk ikke prate med x*2 når jeg ringte inn og fikk heller ikke noe informasjon om hva jeg måtte gjøre for å bli ferdig.
Eneste nyheten jeg fikk i slutten av januar 2016 var at jeg fikk ny saksbehandler i mars mnd. igjen. Okay, har de lov til det? Skal jeg vente i 2 mnd. på ny saksbehandler? Ja sånn var det.

Jeg måtte ikke vente i 2 mnd. Jeg måtte vente i 4 mnd. Nav gjør akkurat som de har lyst til. Men følger de reglene?
Min kjæreste ble med meg før å møte min nye saksbehandler x*3, jeg hadde med meg alle papirene mine og la alt på bordet. X*3 sa ikke så mye, men jeg følte at x*3 hørte på hva som ble sakt, å forsto litt mer. Kanskje han ikke turte annet?
På dette møtet skrev x*3 ut uføre papirer som jeg skulle fylle ut hjemme. Disse papirene skulle jeg ikke sende før x*3 var ferdig med min arbeidsevnevurdering. Denne skulle være ferdig til slutten av juli 2016.
Jeg vet ikke om denne arbeidsevnevurderingen noen gang ble skrevet, men jeg sendte allikevel inn søknad om uføre i juli 2016.

Like etter at min søknad var mottatt på nav om uføre så ble jeg oppringt i fra nav. Da ble jeg oppringt ifra? Joda, ny saksbehandler igjen? Da ble jeg veldig sinna frustrert, sa ting i telefonen som jeg ikke skulle, jeg kjeftet og spurte hva i hælvetet dem drev med! Er det virkelig denne behandlingen jeg fortjener, har nav virkelig lov til å behandle noen sånn som dette. Jeg var sliten, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hvor ender livet?
Jeg avtalte ett møte med x*4, men egentlig så var ikke dette nødvendig, så dette møtet ble det ingen ting av.

I mellomtiden hadde jeg snakket litt med Sunnaas sykehus om ny utredning der på KRESS. På dette oppholdet ville jeg egentlig ikke før jeg hadde fått uføre. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne vente lengre, så jeg valgte å si ja til dette oppholdet november 2016 (5uker).

Oppholdet mitt på Sunnaas sykehus i november 2015 lærte jeg veldig mye, jeg lærte mer om min hjerneskade, jeg lærte meg at tingene jeg har merket i etterkant med følelsesmessige endringer var helt normalt.
I løpet av mitt opphold på Sunnaas sykehus ble jeg skrevet som minst 50% uføre da de ikke har lov å skrive noe mer, de skrev også at det ikke var tilstrekkelig å prøve meg ut mer. Og muntlig fikk jeg beskjed om at hvis det blir noe mer problemer i min sak om uføre og jeg ikke mottar den ytelsen på 100 % som jeg har krav på så må jeg kontakte Sunnaas igjen.
I mens jeg var på Sunnaas ringte sosionomen min ifra Sunnaas til Nav for å høre hvordan det står til med min uføre søknad. Da fikk jeg igjen en ny saksbehandler, men nå måtte jeg bare slutte å bry meg om dette og la over ordene til Sunnaas.

Den nye saksbehandleren jeg hadde fått nå var jeg veldig glad for at jeg fikk. Nå fikk jeg en som jeg følte det var greit å snakke med. For like etter jeg hadde vært på Sunnaas var jeg på ett møte med x*5. På dettet møtet ble jeg fortalt litt om hvordan prosessen var, og da fikk jeg også beskjed om at de hadde mottatt de siste papirene ifra da jeg var på Sunnaas i november 2016. Senere etter møte med meg hadde x*5 satt opp ett møte med overlegen på nav for å bli enig med han om evt en ny arbeidsevnevurdering som skrives av x*5.
Dette ble godkjent, overlegen på nav så meg som uføre, samme som x*5. Så denne nye arbeidsevnevurderingen skulle startes med allerede i førsten av januar 2017.
I midten av januar 2017 i år ringte jeg inn til x*5 for å høre om vurderingen var ferdig som skulle sendes inn. Den var ferdig og ble sendt inn allerede dagen etter jeg ringte inn, behandlingstiden på denne ville ta ca. 5 uker.
Mars 2017 er siste frist for nav og da skal saken min være helt ferdig behandlet. Da har det gått 8 mnd. siden jeg søkte uføre. Krysser fingrene for at dette går i boks nå, sånn at jeg kan leve videre og tenke på min fremtid. 
 

Skihopping nå etter ulykka

For ofte spørsmål både fra familie, kjæreste, venner og bekjente om dette. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal svare for syntes dette er ett vanskelig teama. For ja jeg har lyst til å fortsette, men når ikke hodet fungerer som det skal blir det litt vanskelig. Det er mange tanker som skal fungere igjennom ett hopp, og de skal gå på auto pilot. Noe de dessverre ikke gjør nå, da hodet er presset inn med masse andre tanker som jeg ikke vil at skal være der etter ulykken i 2012.

Jeg ønsker at det kan bli bedre med årene, kanskje det skjer noe når jeg får flyttet en ny plass, ting fikser seg med nav. Da kommer jeg til å føle meg mer fri og har litt mindre å tenke på, men hvis jeg starter opp med skihopping igjen føler jeg at jeg må starte på nytt, jeg må starte i de mindre bakkene igjen, og er på ett mye lavere nivå enn hva jeg var.
Hvordan kommer jeg til å takle dette? Hodet mitt fyller seg med så masse spørsmål.
SONY DSC
Den tyngste tanken jeg har etter ulykken er tanken om å miste en sport jeg er så glad i og har brukt så mye tid på gjennom hele livet. Tanken på hvor jeg hadde vært om dette ikke hadde skjedd meg, hadde jeg fortsatt drevet med skihopping? Hvor god hadde jeg vært? Hadde jeg hoppet med landslaget? Kunne så ønske. hvorfor meg? Hvorfor skjedde dette?

Jeg var på god vei til å bli en god skihopper, jeg hadde nettopp startet å hoppe i større bakker, og satset mer og mer. Eneste jeg ville før jeg datt og slo hodet mitt var å bli god, bli en av de beste i verden og komme langt.

Nå som situasjonen har blitt som den har blitt og hodet mitt ikke klarer å fungere vet jeg ikke hva som er det beste for meg. Vill det være lurt å prøve å hoppe igjen? Kommer det til å gå bra? Vill jeg forvente for mye av meg selv og presse meg selv mer enn hva jeg skal?

Dette er så vanskelig for meg, så jeg har ingen svar. For jeg vet ikke hva jeg har lyst til eller hva jeg tørr. Ærlig så har jeg begynt å bli litt redd for å prøve igjen også, men jeg har så lyst. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.
SONY DSC
Tilslutt vil jeg skrive at denne teksten har vært den tungeste teksten jeg har skrevet, den er skrevet med tårer og tristhet. Skihopping var livet mitt, jeg elsket det og føler en stor sorg for at jeg har mistet det. Jeg mistet det med dress, og ski på beina, dette er det tyngste som har skjedd meg og har forandret hele livet mitt. En tung sorg å ha inni seg. Håper dere som har lurt på dette fikk ett litt bedre svar nå, dette er ett teama jeg ikke liker å snakke om, da jeg syntes det er vanskelig og tøft. 

Reis ut av Norge, la hjernen og kroppen slappe av

Jeg har alltid vært glad i å reise ut av landet, men aldri vært avhengig av det. For meg og min helse så er det veldig viktig å reise både til varmere strøk og korte turer ut av Norge for å kunne få slappet mer av i tankeprosessen.

Det skjer både noe med kroppen og hjernen min når jeg reiser ut av landet. Tankene stoppes litt opp fra alt som skjer i Norge, jeg slapper mye mere av, jeg føler at jeg mestrer noe, og gjør noe jeg trives med. Det blir nesten som en jobb for meg, det er en øvelse til å snu tankene og starte den positive tankegangen og faktisk se hva jeg klarer å få ut av en utlandsferie utenfor Norge.

Ofte hører jeg ifra dere der hjemme at jeg er så heldig siden jeg reiser en del for å slappe av. Dere burde tenke dere litt igjennom dette før dere sier noe. For en ferie for dere er ikke det samme som for meg med en traumatisk ervervet hjerneskade. For meg er en reise øvelse på å være glad i meg selv, bli glad for hva jeg klarer å mestre i min tilstand, det er en avslapning for mine tanker i Norge, psyken min får den avslapningen den trenger.

Sol og varme er godt for kroppen, å slappe av på en solseng med en brus i hånden og bare høre bølgene slå inn mot land. Det i seg selv hjelper hjernen min til å slappe mer av og tenke mere på de gode tingene i livet.

Å besøke ett nytt land gir deg mye, det er en opplevelse og lager minner for livet. For meg er det godt å gå i en ny by eller en by jeg har vært før for å se på både gamle og nye ting. Det gir nye minner, og opplevelser som får tankegangen til å tenke på dette istedenfor det vonde som tankene ofte kan fylles med i Norge.

We travel not to escape life, but for life not to escape us. 

Akseptere hvordan livet har blitt

Livet handler om å ta valg, ta de riktige valgene og gjøre det som føles riktig for deg. Jeg kan bruke tiden min på å late som jeg er en annen, late som jeg er frisk eller jeg kan akseptere livet sånn som det har blitt og prøve å leve med det så godt som mulig.
Det er tungt å akseptere ett liv som jeg aldri kunne ønske at jeg fikk, det er tungt å akseptere hva det har medført i min hverdag, det er tungt å ikke kunne leve ett normalt liv med skole og jobb.
Jeg vil nå bruke tiden min på å akseptere meg selv, jeg vil bruke tiden min på meg selv. Da vil jeg føle meg som den jeg er, akkurat som den jeg er nå.
Jeg ønsker å bli glad i den nye meg, og like meg selv. Akseptere det som har skjedd, og komme videre ut av det. (bilde foto Frode Ysterud)

For å klare å akseptere seg selv, må jeg være glad i meg selv. Gjøre ting som gjør meg glad, se meg i speilet uten å føle sårgen. Si til deg selv "du er bra nokk".

Friends forever...

Det å ha støttende venner er viktig uansett om man er frisk eller syk. Før ulykken hadde jeg en venninne som var der for meg hele tiden, som jeg alltid fant på noe sprell sammen med. Vi var ute omtrent hver eneste dag, ble kjent med nye mennesker, festet, dro på ferie sammen, shoppet, vi gjorde alt sammen. Men etter ulykken min sa det bare stopp, det fungerte ikke, jeg klarte ikke å gjøre så mye og måtte si mye nei. Jeg følte at jeg ble sett på som en kjedelig person, for jeg måtte ta hensyn til min helse. Og kjemien har ikke helt stemt heller, min forandring etter ulykken har gjort meg til en annen Sara. 

Nå etter ulykken har ting blitt vanskelig for meg, jeg har mistet enormt mange venner, det er så mange som ikke har klart å forstå min situasjon om hvorfor ting ble som det ble etter fallet jeg hadde i hoppbakken og slo hodet. 
De beste vennene jeg hadde før jeg ble syk ser jeg lite til nå, de skriver nesten aldri til meg, de spørr ikke enn gang om hvordan det er med meg. Det er trist å miste de beste du hadde rundt deg før en sånn ulykke skal skje, det er trist at de ikke kan forstå, spørre, si ifra og snakke med meg. (foto Hans E Mathisen)

Vennekretsen min nå er liten, jeg har ikke veldig mange gode venner lengre... Men jeg føler at de vennene jeg har nå er de som støtter opp, de prøver å forstå, de spør meg om hvordan det går med meg og om jeg har blitt noe bedre. Det er disse vennene jeg vil ha, og det er de jeg vil ta vare på. De siste dagene er det også fler som jeg har gått i klasse med som har kontaktet meg, noen har vært gode venner, andre har jeg kanskje ikke vært med like mye. Dette setter jeg virkelig pris på. Det er godt for meg å vite hvem som bryr seg, og klarer å forstå. 

Også har jeg funnet meg en veldig god kjæreste, som det er deilig å dele dagene sine med. Han har virkelig vært der for meg helt siden jeg møtte han for 1 1/2 år siden. Uten han så hadde jeg nokk ikke klart å komme så langt som jeg har kommet nå. Kjærligheten og vennskapet jeg har med han er fantastisk! 



Hei og velkommen til min lille verden. Mitt navn er Sara og jeg er en jente på 22 år som blogger fra Moss. Mitt liv ble forandret på noen sekunder året 2012. På min blogg vil jeg dele min historie med deg, og skrive litt om hvordan livet kan forandre seg på bare sekunder. Min hverdag, mine utfordringer, hvordan leve godt med en ervervet hjerneskade. På min blogg så vil jeg også dele det positive med dere, hva som gir meg glede, ferie, vennskap, familie osv.

Følg meg på facebook
Legg meg til som venn






hits