hits

REISEN P SUNNAAS SYKEHUS

Jeg har hatt noen opphold p Sunnaas etter skihopp ulykken i 2012. Der har jeg fortalt de om min hverdag, og hvordan jeg har taklet problemene mine etter ulykken. Det har vrt like vanskelig fortelle hver gang, og fortelle det til s mange ansatte. Det har vrt vanskelig for meg forst det selv, og da enn vanskeligere fortelle.
Den frste tiden skjnte jeg ikke hvordan skadene i hodet gikk utover kroppen, jeg skjnte ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det, jeg skjnte ikke hva det var og hvordan jeg skulle fortelle det til andre for at de skulle forst meg.

Jeg har gruet meg til hvert eneste opphold jeg har blitt innkalt til p Sunnas, jeg har gruet meg til mtte fortelle de ansatte om hvordan min hverdag har forandret seg. Jeg kunne nske jeg bare kunne si at jeg hadde blitt frisk og var ute i jobb, men alt var motsatt. Jeg grt omtrent p alle mtene jeg hadde med de ansatte, det var tungt fortelle, tungt forst.

Men hvorfor gruet jeg meg snn? Sunnaas har profesjonelle ansatte, og forstr deg, de setter seg inn i saken din og lar deg bruke den tiden du trenger p fortelle ting. Hadde det ikke vrt for Sunnaas, hadde jeg ikke kommet s langt jeg har klart n. Jeg har virkelig ftt masse hjelp der, bde fra ansatte og pasienter. Tusen Takk, for all hjelpen!

N i dag etter jeg var p mitt siste opphold p Kress, har jeg klart forst mer av min skade. Jeg har blitt mer interessert til lese om hvorfor ting er som de er etter man har sttt hode kraftig. Og ingenting er unormalt, alle reagerer forskjellig, og det kan ramme kroppen veldig mye. Man orker dessverre ikke lengre vre med p alt man orket fr, og m prioritere hverdagen.

Det er ok, ting har blitt som de har blitt. Jeg er en flott jente, og er stolt over det. Har funnet meg en ny hobby, som jeg velger prioritere. Freelancer modell, noe jeg syntes er kjempe gy og som har blitt en del av min hverdag. Fotograf p dette bildet er Kai Brun.

Del din historie

I Lpet av ret 2017 har jeg ftt til mye. Jeg valgte starte blogge om livet mitt, hvordan ett liv kan forandres p bare f sekunder. Det er tungt skrive om det, men ogs veldig godt f delt det. Jeg hjelper ikke bare meg selv, men ogs andre som sliter med noe av det samme. Jeg nsker vre ett godt forbilde, jeg nsker bli bedre kjent med meg selv ved dele min sterke historie med dere.
Mange av tekstene som jeg har skrevet lengre ned p bloggen min, er tekster som har vrt tft for meg skrive. Trene har rent en etter en og tankene mine har bygd seg opp i en liten boble. For det er ikke s lett skrive eksakt om hvordan det er, hvordan det fles, man m p en mte fle p det selv. Det er en tung sorg.


Ved skrive om de tingene jeg sliter med, og ulykka, har det hjulpet meg godt p veien. Jeg har begynt tenke mer positivt til livet og ser fremover. Jeg tenker p de gode tingene jeg har i vente, og tenker p de tingene jeg fr til. Jeg er stolt over hva jeg har ftt til.
N har jeg og blitt litt bedre p snakke om det som skjedde med meg i 2012, jeg klarte stille opp for Se og Hr. Fortalte hele historien min fra jeg startet hoppe da jeg var 9 r, under prosessen hvor jeg var p sykehuset, og livet etter ulykken som er veldig tungt.  

Lp og kjp ukens Se og Hr!

29. januar i r fikk jeg en uventet melding p min facebook side. Jeg fikk melding ifra en journalist fra Se og Hr. Alt gikk veldig kjapt med frst en prat over telefonen, og bare noen dager etterp kom de hjem til meg i Moss for ta bilder og gjre intervjuet.
Det er fortsatt veldig tungt snakke om det som skjedde med meg 2012, det preger mye av min hverdag og er tungt ha med seg. S det rant noen trer da fortalte Se og Hr min historie bde fr og etter fallet mitt i hoppbakken furukollen 2012.


I dag er bladet ute i kiosker og butikker, her fr du se mer av meg.

Prosessen p nav er lang...

f ytelse fra nav er det ingen som nsker seg, det er en tff og lang prosess for komme igjennom og bli forsttt.
Min prosess startet p nav i 2012, r etter min skihopp ulykke. Jeg ville ikke g til nav f penger, jeg ville klare meg selv, jobbe og g p skole. Men dette klarte jeg ikke, jeg mtte g til nav for f ytelse i fra dem.
Frste gang fikk jeg en veldig koselig saksbehandler, mtte opp til mtet og fortalte om min situasjon, og mine utfordringer etter ulykken. Da var det fort frem med papirer for skrive meg inn p AAP. Denne ordningen med AAP gikk veldig fint, kom fort igjennom og bare 1 mnd. senere s hadde jeg disse pengene innvilget.  

Min helse ble heller ikke noe bedre i denne perioden som jeg ikke jobbet eller gikk p skole, ogs hadde jeg hrt at AAP maks var en ytelse man fikk ifra nav i 3-4 r. Jeg ble selvflgelig litt stresset og tenke litt videre p ting jeg kunne prve.
Nav ville ha meg p personal partner, og i denne perioden flte jeg meg ikke klar for dette, jeg var stresset, og i en lang tankeperiode, i en periode der man finner seg selv, den perioden jeg fant ut at jobb og skole ikke fungerer for meg.
Jeg ble lei meg nr de ville prve meg ut enn mer, enn s mye jeg hadde prvd selv...

Dette var sommer 2015, da var jeg p mter sammen med personal partner, vi snakket sammen og prvde finne ut noe jeg kunne jobbet med. Hva kan man jobbe med nr man har ett hode som ikke fungerer?
Jeg prvde meg som modell 1-2 ganger i uken, jeg ble utslitt? det ble for mye for meg, jeg mtte avlyse masse foto som var avtalt, jeg flte meg uprofesjonell. 1-2 ganger i mnd. med modell jobbing er mer nokk for meg, men dette er ingen betalt jobb. Det er ikke noe tjene penger p. Jeg gjr dette for at det er gy og for komme meg ut nr jeg orker.
Gjennom arbeidstiltaket jeg var p hos personal partner, fikk jeg vist dem at jeg ikke klarer, jeg husker ikke, jeg trenger mer hvile enn normalt, jeg har masse smerter i hodet, og jeg klarer ikke jobbe.
I perioden jeg var hos personalpartner var min kjreste Jonas, og jeg p hyttetur sammen. Vi gikk turer, spilte spill, lagde lys, snakket, og hrte p radio. Det var ingen tv tilgang p denne hytten. Allikevel ble hodet mitt sliten, jeg klarte ikke spille s mye spill da hodet m konsentrere seg.

Mitt siste mte med personal partner fikk jeg ett lite sjokk, min saksbehandler kom med x*2 og sa at jeg mtte hilse p x*2 som kom til bli min nye saksbehandler fremover p grunn av min fdselsdato.
Den nye saksbehandleren x*2 hadde ikke den kunnskapen som den gamle hadde. For det frste s klarte jeg ikke forst hva x*2 prvde si og fortelle da xx ikke har norsk bakgrunn. Mitt frste mte med x*2 hadde jeg begynt forst med meg selv at det ikke var noe vits slite meg mer ut, eneste veien jeg s var ske ufre da det hadde gtt 2 r etter ulykken.
Min saksbehandler x*2 ville ikke hjelpe meg med dette, hun ville ikke forst meg, og sa at jeg ikke kunne ske for de ville prve meg ut mer.
Jeg sendte inn klage p x*2 da jeg ikke fikk den hjelpen jeg ville ha, og X*2 heller ikke ville ha noen fler mter med meg hvor jeg hadde med meg noen, som hjelper meg med huske og fortelle ting om jeg glemmer.
Med x*2 som saksbehandler uten noe hjelp fikk jeg ikke lov ske ufre i denne perioden, da overlegen p nav ikke mente jeg var godt nokk utredet januar 2016.
Etter mye mas ifra meg s hrte jeg ikke mer i fra x*2, jeg fikk ikke prate med x*2 nr jeg ringte inn og fikk heller ikke noe informasjon om hva jeg mtte gjre for bli ferdig.
Eneste nyheten jeg fikk i slutten av januar 2016 var at jeg fikk ny saksbehandler i mars mnd. igjen. Okay, har de lov til det? Skal jeg vente i 2 mnd. p ny saksbehandler? Ja snn var det.

Jeg mtte ikke vente i 2 mnd. Jeg mtte vente i 4 mnd. Nav gjr akkurat som de har lyst til. Men flger de reglene?
Min kjreste ble med meg fr mte min nye saksbehandler x*3, jeg hadde med meg alle papirene mine og la alt p bordet. X*3 sa ikke s mye, men jeg flte at x*3 hrte p hva som ble sakt, forsto litt mer. Kanskje han ikke turte annet?
P dette mtet skrev x*3 ut ufre papirer som jeg skulle fylle ut hjemme. Disse papirene skulle jeg ikke sende fr x*3 var ferdig med min arbeidsevnevurdering. Denne skulle vre ferdig til slutten av juli 2016.
Jeg vet ikke om denne arbeidsevnevurderingen noen gang ble skrevet, men jeg sendte allikevel inn sknad om ufre i juli 2016.

Like etter at min sknad var mottatt p nav om ufre s ble jeg oppringt i fra nav. Da ble jeg oppringt ifra? Joda, ny saksbehandler igjen? Da ble jeg veldig sinna frustrert, sa ting i telefonen som jeg ikke skulle, jeg kjeftet og spurte hva i hlvetet dem drev med! Er det virkelig denne behandlingen jeg fortjener, har nav virkelig lov til behandle noen snn som dette. Jeg var sliten, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg, hvor ender livet?
Jeg avtalte ett mte med x*4, men egentlig s var ikke dette ndvendig, s dette mtet ble det ingen ting av.

I mellomtiden hadde jeg snakket litt med Sunnaas sykehus om ny utredning der p KRESS. P dette oppholdet ville jeg egentlig ikke fr jeg hadde ftt ufre. Men jeg skjnte at jeg ikke kunne vente lengre, s jeg valgte si ja til dette oppholdet november 2016 (5uker).

Oppholdet mitt p Sunnaas sykehus i november 2015 lrte jeg veldig mye, jeg lrte mer om min hjerneskade, jeg lrte meg at tingene jeg har merket i etterkant med flelsesmessige endringer var helt normalt.
I lpet av mitt opphold p Sunnaas sykehus ble jeg skrevet som minst 50% ufre da de ikke har lov skrive noe mer, de skrev ogs at det ikke var tilstrekkelig prve meg ut mer. Og muntlig fikk jeg beskjed om at hvis det blir noe mer problemer i min sak om ufre og jeg ikke mottar den ytelsen p 100 % som jeg har krav p s m jeg kontakte Sunnaas igjen.
I mens jeg var p Sunnaas ringte sosionomen min ifra Sunnaas til Nav for hre hvordan det str til med min ufre sknad. Da fikk jeg igjen en ny saksbehandler, men n mtte jeg bare slutte bry meg om dette og la over ordene til Sunnaas.

Den nye saksbehandleren jeg hadde ftt n var jeg veldig glad for at jeg fikk. N fikk jeg en som jeg flte det var greit snakke med. For like etter jeg hadde vrt p Sunnaas var jeg p ett mte med x*5. P dettet mtet ble jeg fortalt litt om hvordan prosessen var, og da fikk jeg ogs beskjed om at de hadde mottatt de siste papirene ifra da jeg var p Sunnaas i november 2016. Senere etter mte med meg hadde x*5 satt opp ett mte med overlegen p nav for bli enig med han om evt en ny arbeidsevnevurdering som skrives av x*5.
Dette ble godkjent, overlegen p nav s meg som ufre, samme som x*5. S denne nye arbeidsevnevurderingen skulle startes med allerede i frsten av januar 2017.
I midten av januar 2017 i r ringte jeg inn til x*5 for hre om vurderingen var ferdig som skulle sendes inn. Den var ferdig og ble sendt inn allerede dagen etter jeg ringte inn, behandlingstiden p denne ville ta ca. 5 uker.
Mars 2017 er siste frist for nav og da skal saken min vre helt ferdig behandlet. Da har det gtt 8 mnd. siden jeg skte ufre. Krysser fingrene for at dette gr i boks n, snn at jeg kan leve videre og tenke p min fremtid. 
 

Skihopping n etter ulykka

For ofte sprsml bde fra familie, kjreste, venner og bekjente om dette. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal svare for syntes dette er ett vanskelig teama. For ja jeg har lyst til fortsette, men nr ikke hodet fungerer som det skal blir det litt vanskelig. Det er mange tanker som skal fungere igjennom ett hopp, og de skal g p auto pilot. Noe de dessverre ikke gjr n, da hodet er presset inn med masse andre tanker som jeg ikke vil at skal vre der etter ulykken i 2012.

Jeg nsker at det kan bli bedre med rene, kanskje det skjer noe nr jeg fr flyttet en ny plass, ting fikser seg med nav. Da kommer jeg til fle meg mer fri og har litt mindre tenke p, men hvis jeg starter opp med skihopping igjen fler jeg at jeg m starte p nytt, jeg m starte i de mindre bakkene igjen, og er p ett mye lavere niv enn hva jeg var.
Hvordan kommer jeg til takle dette? Hodet mitt fyller seg med s masse sprsml.
SONY DSC
Den tyngste tanken jeg har etter ulykken er tanken om miste en sport jeg er s glad i og har brukt s mye tid p gjennom hele livet. Tanken p hvor jeg hadde vrt om dette ikke hadde skjedd meg, hadde jeg fortsatt drevet med skihopping? Hvor god hadde jeg vrt? Hadde jeg hoppet med landslaget? Kunne s nske. hvorfor meg? Hvorfor skjedde dette?

Jeg var p god vei til bli en god skihopper, jeg hadde nettopp startet hoppe i strre bakker, og satset mer og mer. Eneste jeg ville fr jeg datt og slo hodet mitt var bli god, bli en av de beste i verden og komme langt.

N som situasjonen har blitt som den har blitt og hodet mitt ikke klarer fungere vet jeg ikke hva som er det beste for meg. Vill det vre lurt prve hoppe igjen? Kommer det til g bra? Vill jeg forvente for mye av meg selv og presse meg selv mer enn hva jeg skal?

Dette er s vanskelig for meg, s jeg har ingen svar. For jeg vet ikke hva jeg har lyst til eller hva jeg trr. rlig s har jeg begynt bli litt redd for prve igjen ogs, men jeg har s lyst. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.
SONY DSC
Tilslutt vil jeg skrive at denne teksten har vrt den tungeste teksten jeg har skrevet, den er skrevet med trer og tristhet. Skihopping var livet mitt, jeg elsket det og fler en stor sorg for at jeg har mistet det. Jeg mistet det med dress, og ski p beina, dette er det tyngste som har skjedd meg og har forandret hele livet mitt. En tung sorg ha inni seg. Hper dere som har lurt p dette fikk ett litt bedre svar n, dette er ett teama jeg ikke liker snakke om, da jeg syntes det er vanskelig og tft. 

Reis ut av Norge, la hjernen og kroppen slappe av

Jeg har alltid vrt glad i reise ut av landet, men aldri vrt avhengig av det. For meg og min helse s er det veldig viktig reise bde til varmere strk og korte turer ut av Norge for kunne f slappet mer av i tankeprosessen.

Det skjer bde noe med kroppen og hjernen min nr jeg reiser ut av landet. Tankene stoppes litt opp fra alt som skjer i Norge, jeg slapper mye mere av, jeg fler at jeg mestrer noe, og gjr noe jeg trives med. Det blir nesten som en jobb for meg, det er en velse til snu tankene og starte den positive tankegangen og faktisk se hva jeg klarer f ut av en utlandsferie utenfor Norge.

Ofte hrer jeg ifra dere der hjemme at jeg er s heldig siden jeg reiser en del for slappe av. Dere burde tenke dere litt igjennom dette fr dere sier noe. For en ferie for dere er ikke det samme som for meg med en traumatisk ervervet hjerneskade. For meg er en reise velse p vre glad i meg selv, bli glad for hva jeg klarer mestre i min tilstand, det er en avslapning for mine tanker i Norge, psyken min fr den avslapningen den trenger.

Sol og varme er godt for kroppen, slappe av p en solseng med en brus i hnden og bare hre blgene sl inn mot land. Det i seg selv hjelper hjernen min til slappe mer av og tenke mere p de gode tingene i livet.

beske ett nytt land gir deg mye, det er en opplevelse og lager minner for livet. For meg er det godt g i en ny by eller en by jeg har vrt fr for se p bde gamle og nye ting. Det gir nye minner, og opplevelser som fr tankegangen til tenke p dette istedenfor det vonde som tankene ofte kan fylles med i Norge.

We travel not to escape life, but for life not to escape us. 

Akseptere hvordan livet har blitt

Livet handler om ta valg, ta de riktige valgene og gjre det som fles riktig for deg. Jeg kan bruke tiden min p late som jeg er en annen, late som jeg er frisk eller jeg kan akseptere livet snn som det har blitt og prve leve med det s godt som mulig.
Det er tungt akseptere ett liv som jeg aldri kunne nske at jeg fikk, det er tungt akseptere hva det har medfrt i min hverdag, det er tungt ikke kunne leve ett normalt liv med skole og jobb.
Jeg vil n bruke tiden min p akseptere meg selv, jeg vil bruke tiden min p meg selv. Da vil jeg fle meg som den jeg er, akkurat som den jeg er n.
Jeg nsker bli glad i den nye meg, og like meg selv. Akseptere det som har skjedd, og komme videre ut av det. (bilde foto Frode Ysterud)

For klare akseptere seg selv, m jeg vre glad i meg selv. Gjre ting som gjr meg glad, se meg i speilet uten fle srgen. Si til deg selv "du er bra nokk".

Friends forever...

Det ha stttende venner er viktig uansett om man er frisk eller syk. Fr ulykken hadde jeg en venninne som var der for meg hele tiden, som jeg alltid fant p noe sprell sammen med. Vi var ute omtrent hver eneste dag, ble kjent med nye mennesker, festet, dro p ferie sammen, shoppet, vi gjorde alt sammen. Men etter ulykken min sa det bare stopp, det fungerte ikke, jeg klarte ikke gjre s mye og mtte si mye nei. Jeg flte at jeg ble sett p som en kjedelig person, for jeg mtte ta hensyn til min helse. Og kjemien har ikke helt stemt heller, min forandring etter ulykken har gjort meg til en annen Sara. 

N etter ulykken har ting blitt vanskelig for meg, jeg har mistet enormt mange venner, det er s mange som ikke har klart forst min situasjon om hvorfor ting ble som det ble etter fallet jeg hadde i hoppbakken og slo hodet. 
De beste vennene jeg hadde fr jeg ble syk ser jeg lite til n, de skriver nesten aldri til meg, de sprr ikke enn gang om hvordan det er med meg. Det er trist miste de beste du hadde rundt deg fr en snn ulykke skal skje, det er trist at de ikke kan forst, sprre, si ifra og snakke med meg. (foto Hans E Mathisen)

Vennekretsen min n er liten, jeg har ikke veldig mange gode venner lengre... Men jeg fler at de vennene jeg har n er de som sttter opp, de prver forst, de spr meg om hvordan det gr med meg og om jeg har blitt noe bedre. Det er disse vennene jeg vil ha, og det er de jeg vil ta vare p. De siste dagene er det ogs fler som jeg har gtt i klasse med som har kontaktet meg, noen har vrt gode venner, andre har jeg kanskje ikke vrt med like mye. Dette setter jeg virkelig pris p. Det er godt for meg vite hvem som bryr seg, og klarer forst. 

Ogs har jeg funnet meg en veldig god kjreste, som det er deilig dele dagene sine med. Han har virkelig vrt der for meg helt siden jeg mtte han for 1 1/2 r siden. Uten han s hadde jeg nokk ikke klart komme s langt som jeg har kommet n. Kjrligheten og vennskapet jeg har med han er fantastisk! 



Hei og velkommen til min blogg verden. Mitt navn er Sara, jeg er en jente p 22 r som blogger fra Moss. ret 2012 forandret livet seg etter ett kraftig fall i hoppbakken, p min blogg kan du lese min historie og om livet etter ulykken. Vil ogs dele masse glede, ferie, vennskap, mitt liv n osv. Flg min reise.

Flg meg p facebook
Legg meg til som venn