Kognitive funksjoner og svikt

Kognisjon betyr erkjennelse, og vi bruker det til å tilegne oss og bruke kunnskap.
En kognitiv svikt oppstår ofte etter ulykker, sykdom eller forgiftninger. I min situasjon så har dette oppstått etter skihopp ulykken i 2012.
Våre kognitive funksjoner har med vår evne til tenking, intellektuelle og mentale prosesser i hjernen å gjøre. Kognisjon betyr erkjennelse, og vi bruker det til å tilegne oss og bruke kunnskap.
- Vi mottar og bearbeider informasjon
- Vi husker og lærer
- Organiserer informasjon når vi tenker
- Bruker språk og kommuniserer
- Er oppmerksom. Denne funksjonen påvirker også de tingene som er nevnt over.

Kognitiv svikt etter hjerneskade/r er en usynlig funksjonshemming. Personen kan se ut akkurat som før, og kan også klare å føre samtaler uten at man merker noe til at vedkommende er funksjonshemmet.
Liker ikke å bruke ordet funksjonshemmet, men jeg gjør det for at dere skal forstå litt bedre om hva det dreier seg om å være usynlig syk. Det er en funksjonshemming.
Veldig ofte kan det være vanskelig for de rundt å oppdage det.
Kognitive utfall gjør det vanskelig å bearbeide informasjon, det betyr at det blir vanskelig å velge ut hva som er relevant og å filtrere ut det som ikke er viktig. Man kan få vansker med å forstå informasjon man får, med å huske den og med og «hente» den fram når den er relevant.

Mulige symptomer på kognitiv svikt
- Redusert mental kapasitet og trettbarhet - Vansker med fortolkning av sanseinntrykk - Hukommelsesvansker - Vansker med fortolkning av sanseinntrykk
- Oppmerksomhetsvansker - Vansker med regulering av atferd og følelser - Redusert tempo - Redusert problemløsningsevner og logiske evner - Vansker med å bruke språk, å snakke og si riktige ting i situasjonen.

Utmattelse etter traumatisk hjerneskade

Etter skihopp ulykken i 2012 pådro jeg meg en alvorlig traumatisk hjerneskade. At ett skihopp kan medføre så mange skader på kropp og hjerne kunne jeg aldri tenkt meg til da jeg var frisk. I dag vil jeg skrive litt om utmattelse/fatigue, utmattelsen jeg sliter med etter ulykken. Grunnen til at jeg vil skrive om dette, er at jeg ofte for spørsmål, jeg får masse spørsmål hele tiden. Det er ikke alltid det er like lett å svare med ord, nå vil jeg fortelle dere med tekst.

Utmattelsen som slår inn oppleves som en langvarig tretthet, med denne trettheten reduseres min kapasitet mentalt og fysisk. Jeg kan fort bli sint, og vil ha det helt stille rundt meg. Ofte får jeg sterke smerter i hodet som blir værende.
Helsen min varierer fra dag til dag, en dag kan jeg være veldig våken, dra og trene, være med venner, og gjøre de tingene jeg liker. En annen dag kan jeg være så utslitt, ha så masse smerter at jeg bare må hvile. Men egentlig har lyst til å gjøre andre ting, da jeg hater å bryte treningen midt i uken på grunn av at jeg hele tiden må ta hensyn til meg og min helse. Det er heller ikke gøy å måtte avlyse avtaler, noe jeg prøver å unngå. Litt vanskelig da jeg liker å planlegge dagen min.
 
Hverdagen min er betydelig begrenset, da det ikke er like lett å være med på ting som før. Jeg kan si ja til å være med, en dag orker jeg en annen dag må jeg avlyse avtalen. Det hater jeg, for det er ikke alle som klarer å forstå. Det er ikke alltid like gøy å få meldingen «ta deg en kopp med te, så vil du føle deg bedre». Det er godt med en kopp te, men en kopp med te redder ikke min helse i fra trøttbarheten. Når jeg må avlyse en avtale er jeg ofte så sliten at jeg må ligge rett ut, jeg trenger å hvile enten på grunn av smerter, trøttbarhet, og tanker.

Ofte presser jeg meg for hardt, er med på for mye, gjør mer enn hva egentlig kroppen og hodet mitt orker. Det er ikke alltid like lett å måtte ta hensyn til sin helse, noe jeg må bli flinkere med. Jeg må klare å si nei, derfor må de rundt meg også klare å akseptere ett nei.
Men vil de spørre om jeg vil være med på noe neste gang hvis jeg må avlyse en avtale, eller si nei? Jeg er veldig redd for å miste fler, jeg har mistet mange allerede.

Min arbeidskapasitet er også betydelig redusert, dette medfører at jeg mister veldig mye av det sosiale i hverdagen. Hverdagen er ikke som før. Kan den noen gang bli som før? Må jeg slite med dette resten av livet? Det er en lang prosess, jeg har mye å jobbe med, men først og fremst så må jeg høre på min helse.

Ved en utmattelse/fatugie kan jeg lett bli deprimert, tenke mye. Det er ikke alltid det er trettbarheten som er det verste. Det hender at jeg føler meg låst inne, og bare må la tankene gå. Da kan det være godt å komme seg ut, være med en god venninne eller ta seg en god treningsøkt for å få tankeprosessen en annen plass.

Du er jo så ung...

Påminnelsen jeg ofte får om at jeg er ung er ingen god ide. Ja, jeg er ung. Jeg ble skadet da jeg var 16 år i en skihopp ulykke, nå er jeg 21 år.
Jeg vet dessverre ikke om jeg noen gang blir helt frisk igjen, jeg vet ikke om hodet mitt noen gang kan fungere som det gjorde før ulykken.
Det er tungt å dra ut når jeg ofte før høre denne setningen «du er jo så ung...». Jeg møter nye mennesker ofte på fester, trening, sykehuset, over alt!
Jeg prøver å bli mer åpen og klare å snakke om min situasjon, og ofte da detter setningen inn «du er jo så ung?». Ja jeg er ung! Men jeg er ikke frisk.
Til og med når jeg var på Sunnaas på rehabilitering i november 2016 fikk jeg høre det «du er jo så ung?» da brøt jeg ut i tårer. Tror de skjønte at det ikke var greit å si den setningen. Jeg trenger ingen påminnelse på at jeg er ung, jeg har en ervervet traumatisk hjerneskade, men jeg vet da hvor gammel jeg er.

Jeg vet at det kan være veldig vanskelig å forstå at man ikke skal nevne den setningen. For det kommer ofte automatisk uten at man tenker på hva man sier. Men hvis man tenker seg om så burde man forstå at dette faktisk sårer når man ble skadet i en så ung alder. Jeg har gått glipp av mye, og føler ikke at jeg har fått være ung sånn som alle andre.

Traumatisk hjerneskade - alkohol

Dette er ikke en god kombinasjon. Alkohol kan få negative konsekvenser, som man ikke hadde regnet med før man drar på den festen man har gledet seg til å være med på. Når man har fått en traumatisk hjerneskade, bør man helst holde seg litt mer unna alkohol enn hva man gjorde tidligere. Dette er noe jeg har lagt merke til fler ganger når jeg har vært på fester og har drukket litt for mye og ikke holdt meg til en type alkohol.

Det kan også bli litt frustrerende om det kommer masse mennesker under festen som ikke har vært der fra starten. Dette blir stressende, hjernen begynner å jobbe mer og mer og man blir litt frustrert da man ikke kjenner alle som kommer, og får masse spørsmål man ikke vil ha.
Det blir ofte satt samtaler som dreier seg om jobb, hobby og fritid. Og da kan man fort føle seg litt utenfor når man er syk og ikke klarer å jobbe.
Mine følelser kommer veldig fort frem når disse teamene skal komme frem midt i en fest, og da kan fort psyken bryte ut.  Da kan det være lurt å trekke seg unna disse situasjonene hvor disse samtale evnene oppstår. Eller bare si at man kan snakke om det senere, for man er i en litt annen situasjon når det gjelder jobb.

Alkohol endrer også hvordan man klarer sine følelser og atferd, og det forstyrrer tankeprosesser. Dette er effektene som ofte kommer hos mennesker som har lidd en traumatisk hjerneskade. Dette er noe jeg merker veldig mye til.

Man kan også oppfatte ting feil, en setning som kanskje bare er ment som noe godt eller tull kan man oppfatte som deprimerende. Det er ikke alltid like lett å forstå og tolke riktig. Da skjer det ofte at man kan bryte ut med ett sinne eller en sorg, for at man ikke har forstått riktig. Det sinne eller den sorgen man kan få da, kan være så ille at hele festen er ødelagt for kvelden, og da er det bare å gå hjem.
Dagen etter en fest begynner man ofte å tenke igjen hva som skjedde på festen. Hvorfor ble jeg sinna? Hvorfor ble jeg så lei meg? Hva var det egentlig som ble sakt og gjort? Ofte så kan man huske nesten akkurat hvordan det var, men ikke helt skjønne hvorfor sinne og sorgen brøt ut. Det som ble sakt og gjort var jo bare ment godt, kanskje noen bare skulle tulle litt som man ofte gjør på fester.  

Det er ikke alltid like lett å klare å holde seg inn i samtalene som det prates om, man detter mye fortere ut og kan gjennta seg ett par ganger formye. Da kan man fort bli oppfattet som mer full enn hva man er. Det er ikke alltid like lett å gjøre seg forstått heller... 

Legg gjerne igjen en kommentar med tips eller spørsmål, gjerne deres oppfatning også.
 

Psykiske reaksjoner

Å bli rammet av og leve med en hjerneskade er en stor påkjenning. Sorg, sinne, aggresjon og depresjon er naturlige reaksjoner. Hvor sterke disse reaksjonene blir, hvor lenge de varer og hvordan de bearbeides, vil variere mye. Noen vil vise sin krise og sorg tydelig, mens andre holder slike følelser inne i seg g mer skjult for omgivelsene. For noen vil det være godt å få gråte. For andre hjelper ikke dette. Det finnes ikke riktige eller gale måter å gi uttrykk for følelser på.  Hvor lenge og hvor ofte en vil gjenoppleve sorgreaksjoner for sine tap og for den endrete livssituasjon, varierer fra person til person. Noen opplever at de gjennomlever en krise og kommer styrket ut av den. Andre sliter med følgevirkninger av det som har skjedd resten av livet.

De kan i lang tid etter skaden på nytt og på nytt gjenoppleve sorgen over det de har tapt. For omgivelsene kan dette virke rart, og de synes kanskje at det er på tide at den skadde «kommer over det», og kommer videre med livet sitt. Dette siste er selvfølgelig viktig, men det er også viktig å anerkjenne at sorg er noe som kan vare svært lenge. Det finnes ingen allmenngyldig kunnskap om hvordan man skal bearbeide psykiske reaksjoner etter en hjerneskade. For mange vil det allikevel være svært viktig å få snakket om tiden før og etter at skaden oppstod. Kanskje kan de ikke selv huske dette, og det oppleves ofte vanskelig at en del av livet er borte fra hukommelsen.

Det kan også inntreffe mange rare opplevelser og minner når en har endret bevissthet i tiden etter skaden. Mange har behov for å snakke om disse opplevelsene. Etter hvert vil mange stille spørsmål om sin egen og de pårørendes framtid, og det er viktig å få en mulighet til å diskutere dette når en er klar for det. Ofte ser en at depresjoner og andre psykiske reaksjoner på en skade først kommer en god stund etter skaden. Dette henger sammen med selve forløpet.

I akuttfasen vil mange være for dårlige til å få med seg hva som skjer. Videre er det naturlig for mennesker å forsøke å dempe store påkjenninger gjennom at man vegrer seg for å ville innse den fulle sannhet. Dette kan innen visse grenser og for visse perioder være en sunn beskyttelsesreaksjon. Deretter vil mange begynne med opptreningsprogrammer med vekt på trening og bedring. Sjelden vet en på dette tidspunktet de endelige resultatene av skaden.

Senere kommer en hjem, og en vil forsøke å få ting til å fungere så godt som mulig. Kanskje er det først en stund etter dette at man begynner å få erfaringer med hva skaden faktisk innebærer, og derved også får muligheter til å reagere på det som har skjedd? Psykiske reaksjoner etter skade vil også påvirkes av hvor alvorlig skaden er. Dersom skaden medfører store kognitive utfall, for eksempel at man bare er i stand til å huske noen sekunder om gangen, kan en regne med at sorg og glede vil være mer preget av øyeblikkets hendelser, enn av vedvarende sorgreaksjoner. <kress sunnaas>



Hei og velkommen til min lille verden. Mitt navn er Sara og jeg er en jente på 22 år som blogger fra Moss. Mitt liv ble forandret på noen sekunder året 2012. På min blogg vil jeg dele min historie med deg, og skrive litt om hvordan livet kan forandre seg på bare sekunder. Min hverdag, mine utfordringer, hvordan leve godt med en ervervet hjerneskade. På min blogg så vil jeg også dele det positive med dere, hva som gir meg glede, ferie, vennskap, familie osv.

Følg meg på facebook
Legg meg til som venn






hits